”Neste stasjon er Helleland. Overgang til lokaltog for reisende til Egersund og Jærbanen. Toget stopper videre bare for avstigning ved Ålgård og Sandnes”. Denne høytalermeldingen kunne blitt en virkelighet på Sørlandsbanens tog dersom stortingsvedtaket fra 1923 om bygging av bane gjennom Bjerkreim hadde blitt en realitet.
Ålgårdbanen, som var under bygging samme år, ble bygget med en langt høyere standard enn først planlagt. Dette var blitt bestemt kort tid før byggestart da jernbanemyndighetene så for seg at Ålgårdbanen kunne inngå som en del av en framtidig Sørlandsbane.
Jærbanen hadde på den tid lav standard og man hadde kommet frem til at en ny linje gjennom Bjerkreim ville gi 15 kilometer kortere kjørevei Stavanger-Oslo. Lenge så det derfor ut til at Jærbanen Ganddal-Helleland ville bli forbeholdt lokaltrafikk.
Banene skulle etter Helleland stasjon skille lag like ved Krossmoen og Bjerkreimslinjen ville så fulgt dagens E39 et kort stykke.
Etter dette partiet ville banen fortsatt lenger øst i terrenget frem mot Bjerkreim kirke der det var planer om en større stasjon. Etter stasjonen ville banen krysset elva og startet på stigningen forbi Vikeså.
Her ved Svele var det foreslått å bygge et stoppested for Vikeså
På grunn av den sterke stigningen var banen ment å gå i en sløyfe i fjellsiden ikke ulikt som den i dag gjør ved Sira. Problemet var å få til en stasjon som lå gunstig til i forhold til tettbebyggelsen. En løsning som var skissert var å legge et stoppested ved Svele-gårdene ca. 2 kilometer vest for Vikeså.
De utfordrende stigningsforholdene sammen med sterke protester fra Egersund er kjent som to av grunnene for at planen om bane gjennom Bjerkreim ble endelig skrinlagt i 1937. Man vedtok i stedet å ruste opp Jærbanen, et omfattende arbeid som fortsatte til godt innpå 1950-tallet.
Noe rakk man imidlertid å starte på. Forbi det som skulle være Kyllingstad stasjon, ikke langt fra Gjesdals nye industriområde Skurve, finner man spor i skogen etter det som skulle være Sørlandsbanen gjennom Bjerkreim. Da Ålgårdbanen sto ferdig i 1924 var det enda igjen penger på budsjettet. Dette gjorde at videre arbeid ble startet opp langs Edlandsfjellet og Langavatn.
Spor etter jernbanebygging ved Langavatn
Pengene tok imidlertid fort slutt. En rekke andre baner, som også ble vedtatt på tjuetallet, opplevde å måtte vente lenge på finansiering. Mange baner så som en konsekvens av dette aldri dagens lys.
Utenom noen svært nødvendige utbedringsarbeider i Drangsdalen ble det gjort lite jernbanebygging vest for Kristiansand mellom 1924 og 1930. Da startet anleggsarbeidet for fullt, men denne gang i Vest-Agder. Strid om linjevalget i Rogaland er en sannsynlig forklaring på at arbeidet ble satt på vent her.
Ved invasjonen i 1940 var Sørlandsbanen nærmest ferdigstilt på flere partier. Endelig åpning Stavanger-Oslo ble i 1944 etter noen år med mye dramatikk. Standarden lengst vest på de gamle banene var likevel svært lav og bar preg av mange provosoriske løsninger.
Det kan være fristende å spekulere i hva som ville vært dagens situasjon om arbeidene hadde fått fortsette videre på slutten av tjuetallet. Det som kan synes sikkert er at den nye godsterminalen ville fått en helt annen plassering enn i dag.
Når det gjelder Jærbanen var den allerede så utdatert i 1920 at en skikkelig opprusting nok ville tvunget seg frem uansett.
Steder som Vikeså og Bjerkreim ville sannsynligvis vært mer attraktive for nyetableringer og tilflytting. Det ville også vært rom for utvikling av nye boligområder mellom Vikeså og Ålgård i behagelig pendleravstand fra Sandnes og Stavanger. Bjerkreimslinjen ville trolig etterhvert også blitt elektrifisert og ført til en mer effektiv godsavvikling samt blitt en kjærkommen avlastningsbane for Jærbanen ved vedlikeholdsarbeid og lignende.
Allerede kort tid etter omgjørelsen av vedtaket av 1923 pekte flere på at politikerne i Rogaland var alt for snare til å gi opp Bjerkreimslinjen og heller burde stått på for å få på plass både den og en fullverdig opprustning av Jærbanen.
Mangel på jernbaneambisjoner hos mange beslutningstakere er dessverre ennå et problem her vest.